Politikerne diskriminerer norske eiere

Pandemien var reisebransjens største krise noensinne, fremdeles er bransjen inne i opphentingsfasen, samtidig som den er rammet av høye strømutgifter og økning i andre driftsutgifter. I tillegg kommer formuesskatten, en særnorsk skatt som skaper særnorske problemer. Ikke nok med at Norge er et av få land som har denne type skatt, politikerne har også øket prosentsatsen, senest i inneværende år. Skatten rammer også små og mellomstore familieeide bedrifter, som det er mange av i reiselivet. Formuesskatten må eieren betale, enten bedriften tjener penger eller ikke. I praksis vil mange da måtte tappe selskapet for kapital, som egentlig burde vært brukt til nye investeringer. Bedrifter som har høyere utgifter enn inntekter er ikke bærekraftige og vil før eller siden måtte lukke porten.

Hvis for eksempel et hotell er lagt ut for salg, vil den norske formuesskatten føre til at potensielle, utenlandske eiere kan kalkulere med en stor rabatt, i motsetning til norske, kanskje til og med lokale interessenter. Mye taler for at lokale eiere vil være mer langsiktige og tenke mer på helheten i lokalsamfunnet, enn for eksempel en kinesisk eier. Og de personlig eide bedriftene kjennetegnes blant annet av at eierne er dypt engasjert i bedriften og de ansatte. Disse bedriftene spiller dessuten en særlig viktig rolle for lokal verdiskaping, sysselsetting og utvikling i Distrikts-Norge. De bidrar ofte til arbeidsplasser og levende lokalsamfunn i generasjoner. Det gir trygghet, samhold og tilhørighet.

Hvis et norskeiet hotell er i direkte konkurranse med et utenlandsk eiet hotell på samme sted, kan fordelen norske politikere gir til de utenlandske eierne, sette dem istand til å utkonkurrere det norskeide hotellet.

Alle ønsker konkurranse, men konkurransen må skje på like vilkår. I dag virker formuesskatten som om norske deltagere i Ski-VM måtte gå med ryggsekk.