Dovrefjell - viktig mål for både pilegrimsferder og signingsferder

­I skillet mellom Sør-Norge og Midt-Norge ligger en av våre største nasjonalhelligdommer. Dovrefjell inngår i de første sagnene om norsk identitet, og var det eldste bildet på Norge grunnlovsfedrene kjente til. Kanskje ikke så rart da, at området ble vurdert som et godt utgangspunkt for løftene i brorskapskjeden på Eidsvoll.

Både Flatøybok (Islands store sagamanuskript fra middelalderen) og Orknøyingenes saga forteller om den mytiske kong Nor, som bodde i Kvenland. På jakt etter sin bortkomne søster Goe gikk han sørover på ski, mens broren Gor tok sjøveien. Med Dovre som utgangspunkt skal Nor ha lagt fastlandet fra Trøndelag og sørover under seg, og ble stamfar til Trond, Agde og de andre småkongene som fylkene våre er oppkalt etter.

I Snorre Sturlasons kongesagaverk Heimskringla er det imidlertid Harald Hårfagre (død ca. 932) som samler riket. Hårfagre fikk opplæring hos en jotun i Dovrefjell, som medførte at han først gikk under navnet Harald Dovrefostre. Håkon Jarl, enehersker i Norge mellom 970 og 995, ble i et dikt fra vikingtiden kalt for Dovrekongen. I århundrene etterpå har fjellmassivet vært et viktig mål for både pilegrimsferder og signingsferder.

Nordens majestet

Pilegrimsferdene over Dovrefjell mot Nidarosdomen startet like etter at Olav den hellige ble helligkåret i 1031, og beskrives av blant andre nobelprisvinner Sigrid Undset i romansyklusen Kristin Lavransdatter (1920-22). Ute i verden er nok Dovre aller mest kjent for en av de norskeste skikkelsene i litteraturen, nemlig Dovregubben. Den mektige trollkongen fra Ibsens Peer Gynt (1867) bor riktignok ikke i Dovrefjell, men i «Ronden» (antakelig Rondeslottet, Rondanes høyeste fjell).

«Spisse, himmelformende topper var det som fascinerte byfolkene, vitenskapsmennene og kunstnerne, som «oppdaget» fjellet tidlig på 1800-tallet, de som i førstningen gjorde Jotunheimen til det hellige fjellet og dyrket det med en nesten religiøs glød», skriver religionshistoriker Gro Steinsland i boken Dovrefjell i tusen år (2014).

Jotunheimen har sine «pigger», Rondane har sine «ronder», eller høer. Dovrefjell har begge deler, og mektige Snøhetta (2286 m.o.h.) er selve majesteten blant Nordens fjell, mente den danske teologen og historikeren Erik Pontoppidan. I Det første Forsøg paa Norriges naturlige Historie (1753), anslo han Snøhettas høyde til en halv norsk mil. Men: «Dovrefjell inviterer ikke på samme måten til erobring, det er heller Dovrefjell som erobrer oss», skriver Steinsland.  

Ibsen og NSB

For å ta erobreren i øyesyn, må man først fraktes dit. Dovrebanen, som går fra Eidsvoll til Trondheim over Dombås, ble åpnet i sin helhet i 1921. Linjens første store damplokomotiv het Dovregubben, og hadde en toppfart på 90 km/t.

«Det ligger en dyp, men sikkert utilsiktet ironi i dette navnevalget dersom det var Ibsen som inspirerte Norges Statsbaner», skriver Per Egil Hegge i Den norske folkjesjela (2016). I Ibsens siste drama, Når vi døde vågner (1899), harselerer nemlig den kosmopolittiske billedhuggeren Arnold Rubek over at man raskt kan merke at et tog har passert grensen til Norge: det stopper ofte og blir helt umotivert stående lenge på stasjonene.

I alt syv «dovregubber» ble produsert, men siste tur gikk i desember 1958. Togene ble nemlig faset vekk med NSBs program «Vekk med dampen» – en storstilt elektrifiseringsplan for hovedstrekningene i Norge. Målet var å kvitte seg med vedlikeholdskrevende, forurensende og mannskapskrevende damplokomotiver. 

Villrein og forsvar

Historien om Dovrefjell er også historien om stadig økende press på norske naturområder. Villreinen, som utgjør deler av den siste gjenlevende stammen i Europa, er det formelle utgangspunktet for vernebestemmelser. De sky dyrene forstyrres av et høyt antall turister fra inn- og utland, inkludert «moskusturister» som kommer for å se Norges eneste moskusbestand. Men vern er ikke gjort i en håndvending, spesielt ikke når det finnes flere med lang historie på Dovre. Riktignok ikke flere tusen år lang, som villreinens, men nesten hundre.

På Hjerkinn, ved foten av Snøhetta, ble det i 1923 opprettet et stort skyte- og øvingsfelt for Forsvaret. I 1999 vedtok Stortinget norgeshistoriens største naturrestaureringsprosjekt, som innebar at Forsvarbygg skulle tilbakeføre området til «mest mulig opprinnelig naturtilstand». I september 2020, på utsiktspaviljongen Viewpoint Snøhetta, kunne daværende forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) endelig overlevere det tidligere skytefeltet – nå verneområde innlemmet i nasjonalparken Dovrefjell-Sunndalsfjella – til daværende klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V).

At flere generasjoner norske soldater har vært i området for å øve på krig, skal ikke lenger være synlig. Men selv om eksplosiv- og ammunisjonsrester er fjernet, og vegetasjonstuer har fått i gang gjenveksten, må tiden tas til hjelp for å lege alle sårene. Uansett forvaltning, vil Dovre bestå som nasjonalt symbol – på noe samlende, trygt og evig.

Fakta:

Dovrefjell ligger nord for Lesjadalføret i Nord-Gudbrandsdalen. I tillegg til å markere en værgrense og en dialektgrense, er Dovrefjell hovedfartsåren mellom Østlandet og Trøndelag og en tradisjonelt viktig handelsrute.

Gudbrandsdalsleden (del av St. Olavsvegene som leder til Nidarosdomen, Olav den helliges gravkirke i Trondheim), er en populær pilegrimsrute som går over Dovrefjell.

Den 10 mil lange Kongevegen strekker seg fra Dovre kirke til Oppdal kirke.

I 1974 ble Dovrefjell nasjonalpark etablert. I 2002 ble området utvidet og omdøpt til Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Området har et intakt økosystem med bl.a. villrein, jerv, fjellrev, ravn og kongeørn, samt Norges eneste moskusstamme. 

Av Kjersti Nordbrønd